Kos og trivsel gir kunnskapsforfall

- Det er ikke antall år med utdannelse som betyr noe for den økonomiske utviklingen. Det er hva du kan, sier Rune Sørensen, professor ved BI.

Rune Sørensen og Espen Andersen legger frem sitt fremtidsbilde.

BI har laget et fremtidsbilde om kampen om hjernekraften.
- Dagens 20-åringer er de som skal være drivkraften i 2030. Norsk ungdom vil falle gjennom fordi de tror på livslang lykke istedenfor ambisjoner, innsats og kompetanse, sier Espen Andersen, førsteamanuensis, BI.

I Norge er det mange som misliker de arbeidskrevende realfagene. Norske elever tror de er ganske gode i realfag - men liker fagene dårlig. De er mindre interessert i naturfag enn i andre land, og velger det vekk når de kan. Dette gjelder spesielt jentene. Hos studentene ser det heller ikke lysere ut.

Det gode liv
Nordmenn skiller seg fra resten av Europa på to punkter. Halvparten av europeerne er enig i at "Å ha en suksessfull karriere er viktig". Bare 14 prosent i Norge har samme mening. 81 prosent av folk i andre land er enige i at "Å ha en god utdanning er viktig". Tilsvarende tall i Norge er 48 prosent.

Sett fra 2030
Norge var på topp i 2007, kåret til verdens beste land å bo i. Denne utviklingen flatet ut i 2008, og fra 2012 begynte Norge å tape terreng innen velferdsutvikling og innovasjon sammenlignet med andre land. Svake og lite markedsorienterte forskningsinstitusjoner innen naturvitenskap og teknologi, en konkurransemessig skjermet befolkning med liten respekt for kunnskap, og et utdanningssystem i baklås gjorde at kunnskapsmessige oppgraderinger kokte bort. 

Næringlisvet våknet rundt 2012 og forsto at de måtte ta ansvar for et utdanningsapparat politikerne ikke klarte å utvikle. Import av lærerkrefter fra utlandet reddet norsk skole.

Etter at private skoler hadde tatt en markedsandel på mer enn 20 prosent i 2018, våknet de offentlige skolene og tok opp kampen.

Den største forskjellen mellom 2007 og 2030 er at vi mister mye av innflytelsen over rammene for egen utvikling. I 2007 var vi lite og rikt og følte oss selvstendig. Der er vi fortsatt. Siden kunnskapsposisjonen vår har falt er vi i større grad premissmottakere enn diskusjonspartnere i den globale utviklingen. Vi er flinke til å tilpasse oss den teknologiske utviklingen, men mangler kunnskap til å sette rammene.